Tunesbrødrene og jakten på sølvkveita

                    
Kvelden var kald, luften klar og skarp. En lav høstsol lyste opp himmelen over horisonten, og idet den sank i sjøen etterlot den seg en stripe som av hamret gull.  Ute på havet lå en robåt og duppet i de krappe bølgene, om bord var to brødre. De var ute for å prøve fiskelykken, som så ofte før. Begge var høye, mye høyere enn vanlige folk, noen kalte dem for kjemper. De var viden kjent for sin styrke. Vanlige treårer dugde ikke for brødrene, de brakk som fyrstikker når de la kraft bak åretakene, så de hadde byttet dem ut med årer av jern. Det gikk utallige rykter om dem, det ene villere og mer fantasifullt enn det andre. Mange fryktet dem, mens noen beundret mennene, og så på dem som helter. De var Tunesbrødrene.                           

De hadde fisket i timevis, men den dagen var det som om havet var tømt for fisk. Bare én fisk lå i båten, en halvstor kveite. Til slutt måtte brødrene innse at fiskelykken hadde forlatt dem, og de satte kursen hjemover. Akkurat da mørknet det. Skyer samlet seg på himmelen, små vanndråper begynte å falle i havet. Før de visste ordet av det, var verden blitt til regn, vind og bølger. De rodde og rodde, men selv ikke Tunesbrødrenes krefter kunne måle seg mot naturen. Da alt så ut til å være på sitt mørkeste, ba brødrene til sin Gud om at han måtte spare dem. Med saltvann piskende i ansiktet, lovet de å gi kirka på Tunes en kveite i sølv, lik den de hadde fanget. Så var det bare å håpe at Gud hadde hørt dem.                                               
Etter en stund bedret været seg, og brødrene kom trygt i havn. De holdt løftet sitt, og laget en sølvkveite som ble hengt til pynt i kirka. Mange mente fisken hadde bragt dem lykke, andre var ikke enige. Flere fryktet at den verdifulle sølvkveita kom til å trekke til seg uvelkomne gjester.
Ryktene om sølvkveita spredde seg raskt. Snart fikk en flokk med russiske røvere vite om den verdifulle gjenstanden, og overbevist om at skatten snart skulle bli deres, bega de seg av sted. Men de hadde hørt om Tunesbrødrene og trusselen de utgjorde, så de skjønte at det  ikke bare var å brase inn i fiskeværet og stjele fisken.                


 
En kveld kom brødrene tilbake fra fiske. Det var vinter, og begge gledet seg til å komme hjem og inn i varmen. Ikke langt fra fiskeværet la de merke til at et ukjent skip var ankret opp.  Brødrene ble mistenksomme, men ingenting tydet på at noe var galt.
Som vanlig var folk møtt opp på stranda for å ønske dem velkommen hjem.  Likevel var brødrene varsomme, og de la straks merke til at det var noe som ikke stemte. De frammøtte, voksne menn alle sammen, oppførte seg underlig. Vaktsomme betraktet brødrene flokken, og de merket seg at mange av dem forsøkte å skjule våpen, som sverd og spyd.
Brødrene vekslet blikk.
Da de kom i land, ble de angrepet. Det viste seg at de frammøtte var russere, forkledd som norske fiskere og bønder. Men brødrene var forberedt, de grep jernårene sine og slo løs på fienden. Russerne gjorde sitt beste. De angrep fra alle retninger, brølende og med våpnene hevet, men ingen rakk å skade noen av brødrene før de ble feid ned av en åre. Russer etter russer falt, helt til bare et par stykker gjensto. Fienden innså at kampen var tapt og stakk av i skipet sitt.
Det viste seg at de egentlige beboerne hadde barrikadert seg i det største huset i Tunes. Russerne hadde begynt å samle ved for å brenne folket inne, men de rakk ikke å bli ferdige før brødrene ankom. Dessverre ender ikke hele historien godt, for ikke alle hadde rukket å komme seg i sikkerhet i huset. Flere var blitt brutalt drept av røverne, blant dem en ung jente som var brødrenes niese. Da de fant ut hva som hadde skjedd med henne, ble de begge overveldet av sorg. I sinne og fortvilelse sverget de å hevne seg på hver eneste russer som våget å sette sin fot på Tunes.      
Brødrene skaffet seg tykke lærrustninger som beskyttet dem mot spyd, piler og stein, og det tok ikke lang tid før de fikk bruk for dem. Flere ganger kom russerne tilbake for å hevne de døde og avslutte jakten på sølvkveita, men hver gang ble de overmannet av de rasende brødrene. Folket på Tunes begynte å frykte alle russere, og noen begynte også å frykte brødrene. Etter hvert begynte Tunes å bli tømt for folk. De flyttet til andre, tryggere steder, mens brødrene ble alene igjen i fiskeværet.
Tiden gikk. Russerne kom gang etter gang, bare for å bli nedkjempet. Julaften kom, og brødrene mente at de fortjente i hvert fall én dag med feiring. Og feiret gjorde de! Det gikk med en god del brennevin, og utpå kvelden dro de ut på havet for å fiske. Etter en vellykket fangst rodde brødrene tilbake.  Kvelden var mørk og iskald, så de bestemte seg for å fortsette feiringen da de kom hjem.
                                                                               6
Etter en stund måtte den ene broren ut for å tømme blæra. Han var ør i hodet, og i mørket la han ikke merke til skikkelsene, heller ikke de stille skrittene i snøen.  Først da han skimtet en bevegelse i øyekroken, forsto han at noe var galt. Men før han rakk å reagere, ble han overmannet av russiske røvere. Han prøvde å kjempe imot, men de var for mange. I det han trakk sitt siste åndedrag, ropte han på sin bror.
Broren forsto straks at noe var galt og grep umiddelbart etter et våpen, for så å gå ut. Da han så røverne og hva de hadde gjort med broren, ble han fylt av hat. Han slo rundt seg i blindt raseri. Russer etter russer falt. Men han var beruset og uten rustning, og selv om han kjempet lenge og innbitt, ble også han overmannet til slutt.       
     
Russerne var i seiersrus. Begge brødrene var døde, og ingen kunne ingen hindre dem i å ta med seg alt de fant av verdi. Stolte bar de sølvkveita ut av kirka, selve symbolet på deres seier. De forlot Tunes og bragte fisken til Russland. Nå visste alle at brødrene var døde, og at striden endelig var over.
Etter brødrenes død ble det roligere tider på Tunes. Russerne kom ikke tilbake, og etter hvert returnerte folk til fiskeværet. Snart gikk livet som normalt igjen; ingen russere, ingen sølvkveite og ingen Tunesbrødre. De fleste mente at brødrenes død var til det beste, men noen trodde fortsatt på at de var i live, og at de en dag skulle komme roende inn fra havet med den største fangsten noensinne.